Standardkompensasjon: 430 kroner mellom næringsdrivende

Standardkompensasjon for inndrivelseskostnader er 430 kroner fra 1. juli 2026. Beløpet kan kreves i tillegg til forsinkelsesrenten, uten at kreditor må dokumentere en eneste krone i faktiske kostnader. Vilkåret er enkelt: kreditor må kunne kreve forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 2, altså at kravet er forfalt og ikke betalt.

Og så kommer begrensningen som gjør at de fleste som leser dette kan slappe av: standardkompensasjon kan ikke kreves av en forbruker.

Hvorfor gikk beløpet ned?

Fordi det er en eurostørrelse i forkledning. Forsinkelsesrenteloven § 3 a første ledd gir kreditor rett til «en kompensasjon av skyldneren for inndrivelseskostnader tilsvarende 40 euro», og forskriften omregner de 40 euroene til norske kroner hvert halvår. Styrker kronen seg, faller beløpet.

Det skjedde 1. juli 2026: fra 460 kroner ned til 430 kroner. Har du standardtekster i purremalene dine, skal beløpet oppdateres ved hvert halvårsskifte, på samme måte som forsinkelsesrenten. Nyttfirma.com går gjennom hvordan et lite firma bygger opp purreløpet sitt, som er der de 430 kronene i praksis skal inn.

Gjelder fra	Beløp
1. juli 2026	430 kr
1. januar 2026	460 kr
1. juli 2025	460 kr
1. januar 2025	470 kr
1. juli 2024	460 kr
1. januar 2024	470 kr
1. juli 2023	460 kr
1. januar 2023	410 kr
1. juli 2021	400 kr
1. januar 2021	420 kr
1. januar 2014 (første fastsettelse)	320 kr

Hvem kan den kreves av?

Skyldnere som ikke er forbrukere: aksjeselskaper, foreninger, offentlige myndigheter og næringsdrivende. Forsinkelsesrenteloven § 4 bokstav d slår fast at «bestemmelsene i §§ 2 a, 2 b, 3 a og 4 a gjelder ikke når skylderen er en forbruker».

Det avgjørende er i hvilken egenskap du pådro deg forpliktelsen, ikke hva slags organisasjonsform du har. Driver du enkeltpersonforetak og kjøper varer til virksomheten, er du ikke forbruker i det kjøpet. Kjøper du en sofa hjem til stua, er du det — selv om du sender fakturaen til samme adresse.

Kan den kombineres med purregebyr og inkassosalær?

Nei. Finanstilsynet er tydelig: det er ikke anledning til å kreve både gebyr eller inkassosalær og standardkompensasjon. Det høyeste av beløpene setter den øvre rammen for hva som kan kreves i inndrivelseskostnader.

I praksis betyr det at standardkompensasjonen har mest å si tidlig i et forløp. På et krav der kreditor bare har sendt en purring, er 430 kroner mer enn purregebyret på 38 kroner, og kompensasjonen er det som gjelder. Går saken til inkassoforetak og salæret passerer 430 kroner, er det salæret som setter rammen — og salærtabellen for 2026 passerer det nivået allerede på små hovedstoler.

Hva om kostnadene var større enn 430 kroner?

Da er standardkompensasjonen feil verktøy. Poenget med de 430 kronene er at kreditor slipper å dokumentere noe som helst — det er en sjablong, og sjablongen er lav med vilje. Har inndrivingen kostet mer, må kreditor i stedet gå veien om inkassolovens regler om erstatning for inndrivingskostnader, med de maksimalsatsene som gjelder der.

Inkassoforskriften § 2-5 åpner i tillegg for at faktiske kostnader utover maksimalsatsene kan kreves «i særlige tilfeller og i rimelig utstrekning», men da må kravet begrunnes skriftlig overfor skyldneren. Det er en snever unntaksregel, ikke en åpning for å legge på et administrasjonspåslag.

Regnestykket på en forsinket faktura mellom to firmaer

Du har sendt en faktura på 45 000 kroner med 30 dagers betalingsfrist. Kunden betaler 60 dager etter forfall.

• Forsinkelsesrente: 45 000 × 12,25 % × 60 ÷ 365 = 906 kr
• Standardkompensasjon: 430 kr
• Samlet tillegg: 1 336 kroner, uten at du har dokumentert én time med purrearbeid

Sammenlign med samme beløp mot en privatkunde. Da faller de 430 kronene bort, og i stedet gjelder inkassolovens satser: purregebyr på 38 kroner, gebyr for inkassovarsel på 38 kroner, og et inkassosalær som på en hovedstol i 50 000-klassen har et tak på 1 200 kroner i enkel sak — der de to varselgebyrene teller innenfor taket, ikke oppå.

Skyldner	Rente 60 dager	Inndrivingskostnad	Sum
Næringsdrivende, egeninkasso	906 kr	430 kr (standardkompensasjon)	1 336 kr
Forbruker, egeninkasso	906 kr	76 kr (purring + inkassovarsel)	982 kr
Forbruker, saken til inkassoforetak	906 kr	inntil 1 200 kr samlet	inntil 2 106 kr

Poenget er ikke at det ene er dyrere enn det andre, men at postene har ulike hjemler og ikke kan blandes. En kreditor som krever 430 kroner og purregebyr av samme skyldner, har krevd noe det ikke finnes hjemmel for uansett hvem skyldneren er. Kompensasjonen kommer ved siden av renten, ikke i stedet for den: § 3 a sier at fordringshaveren «også» kan kreve kompensasjon når vilkårene for forsinkelsesrente etter § 2 er oppfylt. Er kravet ikke forfalt, er heller ingen av delene aktuelle.

Slik krever du beløpet i praksis

1. Vent til kravet er forfalt. Vilkåret er at du kan kreve forsinkelsesrente etter § 2 — altså at forfallsdagen er passert, eventuelt at det er gått 30 dager siden skriftlig påkrav.
2. Før beløpet som en egen linje på purringen, med teksten «kompensasjon for inndrivelseskostnader, jf. forsinkelsesrenteloven § 3 a». Da ser kunden hjemmelen, og du slipper diskusjonen om hva slags gebyr det er.
3. Oppdater malen hvert halvår. Beløpet endres 1. januar og 1. juli sammen med forsinkelsesrenten, og det kan gå ned.
4. Velg spor før du eskalerer. Går saken til et inkassoforetak, er det salæret som setter rammen, og de 430 kronene forsvinner inn i den.

Kan kreditor avtale den bort?

Ikke uten videre. § 3 a tredje ledd sier at reglene ikke kan fravikes ved avtale til skade for fordringshaveren. Bestemmelsen verner altså kreditor, ikke skyldneren — motsatt av det du er vant til fra forbrukerlovgivningen.

Loven går lenger enn det. Etter forsinkelsesrenteloven § 4 a skal et avtalevilkår som utelukker forsinkelsesrente alltid anses urimelig etter avtaleloven § 36, og et vilkår eller en praksis som utelukker standardkompensasjon presumeres å være urimelig. En stor innkjøper som skriver inn i standardvilkårene sine at leverandørene frafaller renter og kompensasjon, står altså svakt hvis det kommer til tvist.

De to fristreglene som hører sammen med dette

Reglene om standardkompensasjon står i samme lovkapittel som to betalingsfrister som bare gjelder mellom virksomheter:

• Mellom virksomheter skal betalingsfristen ikke overstige 60 dager, med mindre noe annet uttrykkelig er avtalt (§ 2 a).
• Er skyldneren en offentlig myndighet, er utgangspunktet 30 dager, og en lengre frist krever både uttrykkelig avtale og saklig begrunnelse — og kan uansett aldri overstige 60 dager (§ 2 b).

Alle tre reglene har samme opphav: EØS-reglene om forsinket betaling i handelsforhold. De skal gjøre det dyrere og vanskeligere for store aktører å bruke leverandørenes ubetalte fakturaer som gratis driftskreditt.

Renten som kommer i tillegg til kompensasjonen, er den vanlige — 12,25 prosent i annet halvår 2026. Men mellom næringsdrivende kan partene avtale en annen sats, og det er den eneste av reglene her hvor avtalefriheten går begge veier. Selve renteberegningen gjøres på samme måte uansett hvem skyldneren er.